søndag 17. februar 2013

Sluttinnlegg vedrørende Klasseledelse og relasjonsbygging

Etter positive innspill fra mine gruppemedlemmer på mitt innlegg ”Relasjonsbygging og klasseledelse” har jeg blitt utfordret til å utdype min kommentar om avvisende studenter. Jeg følte nok at jeg ikke traff spikeren helt på hodet med ordvalget mitt, så jeg utdyper gjerne.
Det er enkelte studenter som er ganske negativt innstilt til studiet generelt, og til enkeltfag spesielt. De kan komme med uttalelser som ”dette faget er ikke relevant for meg”, ”det er ikke slik det foregår i virkeligheten”, ”hvorfor skal jeg lære dette” og kritiske bemerkninger om undervisningsmetoder og lærere. Etter hvert som jeg lærer studentene bedre å kjenne og ser resultatene av arbeidet deres kan jeg gjerne dele disse mindre positive studentene inn i tre kategorier:
·         De som er svært flinke/erfarne faglig og som vil markere seg, overfor meg og klassen
·         De som tror de har greie på mye, men som kanskje kommer litt til kort på andre fagområder enn det de jobber med til daglig
·         De som er faglig svake, lite motiverte og som surmuler sånn generelt
Mange av studentene gjennomfører fagskolen etter påtrykk fra arbeidsgiver og dette kan helt klart påvirke motivasjonen og arbeidsinnsatsen. Studiet blir et pliktløp for mange av disse, og tanken på å komme seg helskinnet gjennom utdanningen er mer fremtredende enn ønsket om gode resultater.
Hvordan forholder jeg meg så til disse litt krevende studentene og hvordan bygger jeg relasjoner med dem? Jeg opplever jo det slik at jeg etter en viss tid (1-2 år) kommer bra overens med de aller fleste studentene. De hilser på meg i korridoren og vi utveksler gjerne noen replikker i forbifarten. Jeg burde helt klart utfordret meg selv på et tidligere stadium for å ”bryte isen” og komme litt mer innpå dem, kanskje spesielt de litt avvisende studenttypene.
I denne sammenheng kan det nevnes at det er et betydelig frafall av studenter i løpet av den 3-årige fagskolen, av de 60 som starter et det ca 20 stk som av forskjellige årsaker ikke fullfører. Noen av disse frafalne har ikke nok motivasjon til å stå løpet ut og kunne kanskje være hanket inn om jeg tok tak dem og fikk et nærere forhold til dem på et tidlig stadium.  
I bloggkommentaren ble det også reist spørsmål om hvordan de formaliserte elevsamtalene foregår for positive og mindre positive studenter. Selve temaet studentsamtaler, og gjennomføringen av disse har vært et debattert tema blant min skoles personale. Vanlig praksis er nå at studentene blir oppfordret til å avtale samtaler med sine kontaktlærere og faglærere. Det er altså et tilbud til studentene mer enn en forpliktelse, og det er de færreste som benytter seg av dette tilbudet. De som gjerne kommer til samtale er de som sliter litt ekstra med lese og skrivevansker eller har utfordringer på det familiære plan, og det er positivt at vi kan assistere disse med et noe tilpasset opplegg. Den øvrige hop av positive, ivrige, litt avmålte, mindre motiverte og halvslakke studenter tar ikke kontakt for samtale. Igjen er det klart at litt mer iver og innsats fra oss lærere kanskje kunne gjort at flere samtaler ble gjennomført og flere potensielle ”sluttere” kunne vært hjulpet inn på sporet igjen.

mandag 4. februar 2013

Relasjonsbygging og klasseledelse

Innledning

Det endelige målet for undervisning er læring. For å oppnå best mulig læring vil god klasseledelse være en forutsetning. For å oppnå god klasseledelse vil det være viktig å etablere gode relasjoner mellom lærer og elev. Dette har kommet frem i undersøkelser gjort av Hattie m.fl (Jøsang, F. 2010, 17, juni). De samme prinsipp vil man kunne kjenne igjen i næringslivet; at gode relasjoner mellom leder og medarbeidere skaper godt arbeidsmiljø, god motivasjon og gode resultater.
Er gode relasjoner like viktig i undervisningen av 20-årige studenter som av 10-årige barneskole elever? Det er mulig at betydningen reduseres noe etter hvert som barna går opp gjennom tenårene. Det kan i hvert fall være noe mer utfordrende å bli en ”signifikant person” - et viktig forbilde for en student som er på grensen til voksenlivet enn for en elev som er midt i barneårene.   

Egne erfaringer fra klasseledelse og relasjonsbygging

Som lærer bør man være tydelig og legge klare premisser for undervisningen. Det bør være god struktur og et ”bra opplegg”. Av min erfaring er dette, kombinert med forutsigbarhet og god kommunikasjon, noe studentene setter stor pris på.
Er det nødvendig å være omgjengelig og utadvendt hvis man skal lykkes som lærer? Er det rom for den noe sjenerte og tilbakeholdne mennesketypen, eller ligger det i lærergjerningen at man må by på seg selv, være karismatisk og underholdende?
Å skape gode relasjoner med studentene handler ikke nødvendigvis om å blottstille seg selv. Det kan tvert imot bli ubehagelig for studentene hvis læreren er for personlig / privat i klasserommet. Det vil være viktigere å være en god lytter og imøtekommende mot studenter som har behov for å diskutere problemer av personlig eller faglig karakter. Man bør også være oppmerksom når klassen i plenum vil ta opp en relevant problemstilling angående undervisningen og ikke bryskt avfeie dem med et ”slik er det bare”. De må føle at du er på deres side, uten at de får inntrykk av at du gir etter for den minste protest eller kommentar.
Min personlige erfaring med klasseledelse og relasjonsbygging er fra de siste 5 år, først og fremst i mannsdominerte klasser med ”oljearbeidere” i 20-30 års alderen. Det er klart at jeg, som en relativt reservert og rolig type, nok ikke søkte særlig kontakt med studentene det første året og to. Jeg gjennomførte undervisningen, mer eller mindre i form av forelesninger, ga gjerne ut noen oppgaver og sa takk for meg. Det var begrenset med utenomfaglig dialog og enda mindre relasjonsbygging inne i bildet. Dette mønsteret var mest utpreget i de største gruppene på 15-20 studenter. I de noe mindre gruppene på ± 5 studenter ble det naturlig med mer småprat og et tettere forhold både mellom studentene og meg så vel som studentene imellom.
Etter hvert som jeg ble mer avslappet i lærerollen og tryggere på det faglige har jeg opplevd å komme mer i en positiv dialog med studentene. Nye, store grupper er fortsatt en utfordring og det kan ta litt tid før jeg får etablert en god kontakt. En god positiv aktivitet i så måte er gruppearbeid, gjerne av praktisk art. Det bidrar til mer direkte dialog på to-manns hånd og man blir mer kjent med den enkelte.
Jeg prøver ikke å virke påtrengende på studentene, men ser mine folk an og mener at jeg har relativt gode sosiale antenner. Noen av studentene er rolige og reserverte, noen er utadvendte, noen få er avvisende. Med min litt forsiktige tilnærming er det mulig at de mer rolige studentene, som kanskje egentlig har et like stort behov for oppmerksomhet, kan bli oversett. Med formaliserte studentsamtaler er denne ”problemstillingen” til en viss grad ivaretatt.
Undervisningsstilen min har nok blitt mer personlig med årene, med innlagte anekdoter i forhold til mine erfaringer i yrkeslivet og andre sidespor som for det meste har til hensikt å understreke det faglige innholdet. Dette bidrar også til at studentene kommer mer på banen med egne historier og opplevelser. Ettersom disse studentene har mye samlet praktisk erfaring, prøver jeg å være ydmyk og respekterer deres bidrag til undervisningen. Etter flere år med et utvalg av studenter har jeg tatt til meg mange gode eksempler som jeg selv kan bruke ved senere anledninger. J

Refleksjon og drøfting

Hvor store ambisjoner skal man ha som lærer når det gjelder å bli en betydningsfull, signifikant person for den enkelte elev? Det er tankevekkende at er det kun 7% av elevene i grunnskolen som mener at læreren har hatt betydning i forhold til deres identitetsdannelse (Jøsang, F. 2010, 17, juni).  Elevene tror at læreren først og fremst er opptatt av deres faglige prestasjoner, ikke av deres empatiske evner og relasjonskompetanse.  Dette er vel for så vidt et greit utgangspunkt – hvis elevene selv bryr seg om resultatene og samtidig bryr seg om at læreren bryr seg, har vi oppnådd en hel del. Skal man komme dit at elevene strekker seg litt ekstra for å gjøre inntrykk på læreren må man bygge relasjoner. 
Det er viktig å være oppmerksom på at relasjonen er asymmetrisk, at man har betydelig makt og kan ha stor innflytelse på elevene, dette er kanskje mest uttalt i grunnskolen. Relasjonene oppstår ikke av seg selv og når de først er skapt må man vedlikeholde dem. Eksempelvis kan man vise interesse for elevenes hobbyer og fritidssysler og bruke det som et samtaleemne man kan komme tilbake til for å opprettholde kontakten og relasjonen. Føler eleven seg urettferdig behandlet av en lærer kan det være svært ødeleggende for relasjonen. Det kan ta lang tid å gjenbygge relasjonen; å gjøre seg fortjent til elevens tillitt igjen. Dersom man hadde en god og åpen relasjon i utgangspunktet var det gjerne mindre sjanse for at en slik situasjon i det hele tatt oppsto.
Nordal viser de ulike sider ved klasseledelse på en illustrativ måte vist i figuren til høyre. (Nordahl, T. 2012, 29. oktober ) Ideelt sett bør man utøve en Autoritativ klasseledelse som er en god ballanse mellom kontroll og varme.  Det innebærer at man har en god struktur og klare regler samtidig som man på en overbevisende måte viser at man bryr seg om elevene.




En annen sammenligning som gjerne gjøres mellom ulike lærerroller:

Den tydelige       Evne til å etablere klarhet og struktur
Den synlige         Maktorientering og egenprofilering
Den autentiske   Evne til å bygge relasjoner
En god lærer bør være både tydelig og autentisk. En beskrivelse av sistnevnte er en som ”…setter varige spor og spiller en positiv og betydelig rolle i elevens personlige utvikling og identitetsdannelse”.  (Jøsang, F. 2010, 17, juni).
John Hatties studier på New Zeeland i perioden 1976-2007 (Jøsang, F. 2010, 17, juni) viste at den faktor som er viktigst for et barns læringsutbytte er opplevd relasjon mellom elev og lærer, at dette er viktigere enn undervisningsmetoder og at klassestørrelse har liten betydning. Fra min erfaring tenker jeg at det er et indirekte forhold mellom klassestørrelse og elev-lærer relasjon. Jeg synes det er lettere å bli bedre kjent med studentene i en liten gruppe enn i en stor klasse. Derved er det lettere å etablere gode relasjoner noe som igjen vil være positivt for læringen. 

Oppsummering

Kan man forvente å kunne bli en autentisk lærer for studenter som er tidlig i tjueårene, unge selvstendige voksne som tar videreutdanning ved siden av en god jobb og som gjerne er mer eller mindre etablerte? Jeg tror nok at jeg er kommet litt for sent inn i bildet til å bidra i deres personlige utvikling og identitetsdannelse. På den annen side vil det være mye å hente for læringsmiljøet i klassen å bygge relasjoner på et tidligere stadium, lære seg navnene på alle studentene fra starten av og ikke være redd for å bruke dem, stadig småprate med studentene og stå på for å lære dem bedre å kjenne.
Hvis jeg for min egen del kunne tolke begrepet ”autentisk lærer” mer bokstavlig – at det for meg kunne bety å være en ekte lærer, en lærer som studentene tar på alvor, samtidig som jeg tar dem på alvor. At jeg ved min oppførsel, oppmerksomhet og kroppsspråk viser at jeg bryr meg. Hvis jeg på toppen av det hele kunne få overføre til dem litt av min livs- og yrkeserfaring på en positiv måte i stedet for å fremstå som gammeldags og utdatert – ja da tror jeg at jeg må kunne si meg godt fornøyd.

Litteraturliste

Jøsang, F. (2010, 17, juni). Relasjonskompetanse  - Internettreferanse:   http://www.vipweb.no/7.2.1.1%20relasjonjosang.ppt    
Nordahl, T. (2012, 29. oktober). Hva kjennetegner god klasseledelse? – Internettreferanse:  http://www.udir.no/Upload/Laringsmiljo/Konferanser/BLM12/BLM12_Thomas_Nordahl.pdf

onsdag 19. oktober 2011

Sluttinnlegg om Læringsteori - respons på kommentarer

Gjennom konstruktive tilbakemeldinger fra gruppemedlemmene mine ble jeg oppfordret til å være litt mer konkret i anvendelsen av Piaget teorier i min personlige undervisning. I mitt forrige innlegg holdt jeg dette på er litt generelt nivå da jeg tenkte at detaljer rundt mine litt spesielle/smale fag gjerne ikke var av så stor interesse. Men det er klart at jeg kan ha personlig nytte av å gå litt dypere inn i dette så her kommer et konkret eksempel –
Jeg er faglærer i oljerelaterte fag på teknisk fagskole og har blant annet faget ”Reguleringssystemer”. Dette er et fag som inneholder mye ukjent og nytt stoff for de fleste av studentene.  Læremidlene i dette faget er heller ikke allverdens så det har blitt til at jeg har generert presentasjoner som dekker det viktigste fagstoffet. Ved gjennomgangen av disse presentasjonene kan det nok blitt mye oppramsing av fakta fra min side med en fare for at dette blir kortvarig og litt løstsittende kunnskap hos studentene; det Piaget ville kalt for figurativ kunnskap. Min utfordring blir her å utnytte den begrensende tiden vi har til rådighet til en bedre læring av litt ”fjernt” fagstoff som studentene ikke er allverdens motivert for å ta til seg. Her det klart at det grunnleggende punktet med hvorfor studentene skal tilegne seg akkurat dette fagstoffet spiller inn. Her er det om å gjøre å vise til konkrete og nyttige anvendelser av denne kunnskapen for en sammensatt gruppe av boredekksarbeidere, wireline operatører, kranførere, mekanikere, prosessteknikere mv. Hvis så interessen er vakt og motivasjonen tilstede må den videre progresjon for konstruktiv læring bli -
·         Å gå gjennom det mest grunnleggende av fagstoffet i de første 2-ukers samlingene
·         Å oppfordre til/forvente større grad av selvstudie i de 4 ukene de ikke er på skolen
·         Å gi dem meningsfylte/utfordrende/selvstendige/resonerende oppgaver som f eks:
-          Designe reguleringssløyfe for et visst formål
-          Drøfte problemstillinger med et eksisterende anlegg
-          Gjennomføre labøvelser på autolab
-          Redegjøre for sikringsystemene på egen arbeidsplass
-          Gruppearbeid med presentasjon for klassen
De mest pliktoppfyllende og faglig sterke studentene burde få mer operativ kunnskap fra et slikt opplegg. Samtidig vil de litt sløvere studentene kanskje kunne falle fra hvis fagstoffet ikke blir porsjonert ut og presentert på vanlig måte….? Man får høste av egne erfaringer etter hvert.

lørdag 15. oktober 2011

Læringsteori/motivasjonsteori og konsekvenser for lærerrollen

Innledning – kort om konstruktivismen

Konstruktivismen – fokuserer på individets aktive medvirkning i læringsprosessen, at læring handler om å gjøre noe og se hva handlingen fører til, å ta lærdom av egne erfaringer. I vanlig dagligtale snakker vi ofte om konstruktive mennesker og konstruktive løsninger, dette kan vi gjerne oversette til praktiske mennesker og gjennomførbare løsninger. Imsen 2005 trekker frem flere eksponenter for konstruktivismen, Ernst von Glasersfeld, John Dewey (1859-1952), Jean Piaget (1896-1980) og Lev Vygotsky (1896-1934) blir nevnt spesielt. Glasersfeld representerer radikal konstruktivisme som hevder at kunnskap ikke finnes noe annet sted enn i menneskenes hoder, at mennesker konstruerer sin egen kunnskap fra egne erfaringer. Piagets teori blir gjerne kalt for kognitiv konstruktivisme, idet ligger et fokus på hva som skjer med de mentale strukturene under læringen og læringen blir sett på som en individuell prosess. Vygotsky er en eksponent for den sosiale konstruktivismen som inkluderer læring i en sosial sammenheng, at læringen foregår i større grupper og i samspill med andre. Her står språket og kulturbegrepet sentralt i formidlingen av kunnskap og læring. 
Jeg har valgt å se nærmere på konstruktivismen ettersom ideene om at læring og kunnskapen blir til gjennom aktiv handling bryter med min erfaringspraksis som lærer. Jeg forventer altså at jeg har mye å hente med å gjøre undervisningen mer praktisk, med større innslag av forsøk og eksperimentering. Ettersom jeg også underviser hovedsakelig i tekniske fag vil slike grep virke realistiske og fornuftige.

Kognitiv konstruktivisme – Jean Piaget

Jean Piaget er en sentral teoretiker innen kognitiv konstruktivisme. Han tok doktorgraden innen biologi allerede som 22 åring i Sveits, viste betydelig interesse for filosofi og psykologi og etablerte etter hvert et forskningssenter i Geneve. Hovedmålet for Piagets forskning var ambisiøst – å finne fram til kunnskapens struktur. Piagets var av den oppfatning at ”…det skjer en indre tilpasning i våre mentale strukturer ved at vi tolker alle ytre hendelser vi registrerer, og ved at vi hele tiden revurderer gamle oppfatninger som ikke lenger virker holdbare” Imsen (2005 s229)
Forskningsmetodene til Piaget kan beskrives som empirisk-kliniske, dvs basert på virkelige forsøk/observasjoner fra barnets verden, men mest av enkeltindivider, ikke større grupper.
Grunnbegreper i Piagets teori:
·         Indre representasjon -  kalt skjema
·         Prosess – assimilasjon og akkomodasjon
·         Drivkraft/motivasjon – likevektsprinsippet
Piaget var opptatt av at vi erfarer og opplever verden omkring oss gjennom handling og utforskning som i sin tur fester seg som et aktivt handlingsmønster på det mentale planet, dette handlingsmønsteret kalte han for skjema. Sensormotoriske skjema er automatiske handlingsmønster uten bevisst tenking som utløses av sanseinntrykk. Kognitive skjema er handlingsmønster som involverer tenkning. Et etablert kognitivt skjema kan anvendes på nye situasjoner med nye betingelser. Disse kognitive skjemaene utgjør råmateriale for tenkning. Piaget så også for seg en kognitiv struktur der flere skjemaer er beslektede, overlappende og at de bygger på hverandre.
Prosessene som utvikler disse skjemaene er todelt, læringen skjer gjennom assimilasjon og akkomodasjon.  I assimilasjonen blir nye situasjoner, fenomener, opplevelser, observasjoner tolket basert på eksisterende kunnskap, nye opplevelser gjøres om til noe kjent. Imsen bruker eksemplet om barnet som lurer på hvor sola blir av om kvelden og forklarer det for seg selv med at sola legger seg til å sove og står opp igjen neste morgen. Gjennom assimilasjonen kan det derved bli stor avstand mellom observasjonen og forklaringen, man overforenkler en situasjon dersom ens eksisterende erfaringer er begrenset. Her kommer akkomodasjon, den andre læringsprosessen inn i bildet (på engelsk accomodate = imøtekomme).Ved akkomodasjon blir eksisterende skjema justert eller utvidet slik at de passer bedre til observasjonen. Eksemplet med solen som går og legger seg om kvelden blir bedre forklart ved jordrotasjonen som gjør at et bestemt sted på jorden vil komme på skyggesiden i deler av døgnet. Men dette fordrer at barnet har en mer avansert forestilling om hvordan jorda ser ut og er plassert i forhold til sola. Assimilasjon og akkomodasjon er prosesser som utfyller hverandre og foregår side om side. Man tolker, forklarer, utvider forklaringen eller finner alternative forklaringer i en stadig pågående læringsprosess.  Læringen skjer i en vekselvirkning mellom barnet/eleven og omgivelsene. 
Motivasjonen eller drivkraften i læringsprosessen er akkomodasjonen, det vil altså ikke skje noe læring ved assimilasjon alene. Hvis individet ikke lenger er tilfreds med den enkle forklaringen oppstår en uballanse som må utlignes med en bedre forklaring. Dette blir kalt likevektsprinsippet som er en medfødt og spontan prosess som settes i gang når man står over for noe man ikke får til å stemme. Denne prosessen synes mer fremtredende hos noen elever enn hos andre og er en funksjon av alder og modenhet. Personlig erfaring vil også være en driver for denne prosessen.    
Piaget skiller mellom to typer kunnskap; figurativ og operativ. Figurativ kunnskap er løsrevet fagkunnskap, detaljer, fakta som ikke er knyttet inn i noen bestemt sammenheng eller kognitiv struktur. Dette er typisk fysisk kunnskap - utseende og egenskaper til ting. Operativ kunnskap er resultat av assimilasjon og akkomodasjon. Dette er varig og personlig kunnskap som oppstår etter aktiv handling/interaksjon med tingene, ikke bare passiv observasjon.

Diskusjon

Etter denne redegjørelsen for Piagets hovedsyn innenfor læring og motivasjon i til dels abstrakte ordelag vil jeg forsøke å være mer konkret og si noe om hvordan disse ideene kan anvendes i min undervisning. Aldergruppen jeg underviser er mellom 20 og 30 år. Dette er fagskolestudenter med betydelig praktisk erfaring innenfor sitt fag som skal tilegne seg ny kunnskap innenfor beslektede fag. Det er en rimelig mannsdominert gruppe med max 10% kvinner. Undervisningstiden på skolen er noe begrenset og foregår i intervaller hvor studentene er 2 uker tilstede på skolen og 4 uker borte fra skolen. Det er to puljer som alternerer i dette opplegget. Utfordringen er å dekke mye teoretisk stoff på kort tid og forsøke å få til en kontinuerlig læringsprosess. Det finnes noen resurser, dvs utstyr og lokaler på skolen til å utføre praktiske forsøk, og dette blir utnyttet til en viss grad pr i dag, da mest hvor det er en obligatorisk del av fagplanen. I forhold til Piagets ideer vil jeg prøve hvor det er mulig å stimulere til større aktivitet for studentene, bedre utnyttelse av praktisk utstyr og at jeg derved kan stimulere til operativ, varig kunnskap. Dette gjelder spesielt i fag som er fjerne fra studentenes arbeidserfaring. I slike tilfeller vil kunnskapen ellers lett bli figurativ – kun løsrevet faktakunnskap som studentene lærer seg ved pugging som vil ha liten holdbarhet i studentens videre studier / arbeidsliv. Dette vil betinge at studentene selv tilegner seg mye av teorien ved egenstudie helst i forkant av den aktivitetsbaserte undervisningen.
Dersom praktiske og teoretiske oppgaver i størst mulig grad gjøres åpne og resonerende burde dette fremme større grad av utforskning og tolkning enn ferdig definerte øvelser eller faktaspørsmål. Dette vil igjen kreve en betydelig motivasjon og modenhet hos studentene for at øvelsene og oppgaveløsningen skal bli konstruktiv og utbytterik. Her vil det ligge en utfordring og et mulig behov for å tilrettelegge opplegget for enkeltstudenter.

Oppsummering

Piaget har noen tankvekkende ideer som jeg har sansen for og som jeg tar selvkritikk i forhold til min undervisningspraksis så langt. Hans målsetning om å skape mennesker som er i stand til å gjøre nye ting, ikke bare gjenta hva andre har gjort før er et bra ideal. Piaget har fått en del kritikk for å mene at språket er underordnet det praktiske og operasjonelle. Kritikerne hevder at språk og handling utvikles parallelt ut fra samme situasjon og at språk står sentralt i barnets utvikling.
For meg er påstanden om at kunnskap ikke kan formidles direkte fra voksen til barn tankevekkende, at hvert barn må konstruere sin versjon av den ytre verden. Jeg skal i mitt videre arbeid prøve å ha dette prinsippet mer i tankene og tilrettelegge for aktivitetsbasert undervisning.

Litteraturliste

Gunn Imsen (2005). Elevens verden – innføring i pedagogisk psykologi,  Oslo: Universitetsforlaget