Det endelige målet for undervisning er læring. For å oppnå best mulig læring vil god klasseledelse være en forutsetning. For å oppnå god klasseledelse vil det være viktig å etablere gode relasjoner mellom lærer og elev. Dette har kommet frem i undersøkelser gjort av Hattie m.fl (Jøsang, F. 2010, 17, juni). De samme prinsipp vil man kunne kjenne igjen i næringslivet; at gode relasjoner mellom leder og medarbeidere skaper godt arbeidsmiljø, god motivasjon og gode resultater.
Er gode relasjoner like viktig i undervisningen av 20-årige studenter som av 10-årige barneskole elever? Det er mulig at betydningen reduseres noe etter hvert som barna går opp gjennom tenårene. Det kan i hvert fall være noe mer utfordrende å bli en ”signifikant person” - et viktig forbilde for en student som er på grensen til voksenlivet enn for en elev som er midt i barneårene.
Som lærer bør man være tydelig og legge klare premisser for undervisningen. Det bør være god struktur og et ”bra opplegg”. Av min erfaring er dette, kombinert med forutsigbarhet og god kommunikasjon, noe studentene setter stor pris på.
Er det nødvendig å være omgjengelig og utadvendt hvis man skal lykkes som lærer? Er det rom for den noe sjenerte og tilbakeholdne mennesketypen, eller ligger det i lærergjerningen at man må by på seg selv, være karismatisk og underholdende?
Å skape gode relasjoner med studentene handler ikke nødvendigvis om å blottstille seg selv. Det kan tvert imot bli ubehagelig for studentene hvis læreren er for personlig / privat i klasserommet. Det vil være viktigere å være en god lytter og imøtekommende mot studenter som har behov for å diskutere problemer av personlig eller faglig karakter. Man bør også være oppmerksom når klassen i plenum vil ta opp en relevant problemstilling angående undervisningen og ikke bryskt avfeie dem med et ”slik er det bare”. De må føle at du er på deres side, uten at de får inntrykk av at du gir etter for den minste protest eller kommentar.
Min personlige erfaring med klasseledelse og relasjonsbygging er fra de siste 5 år, først og fremst i mannsdominerte klasser med ”oljearbeidere” i 20-30 års alderen. Det er klart at jeg, som en relativt reservert og rolig type, nok ikke søkte særlig kontakt med studentene det første året og to. Jeg gjennomførte undervisningen, mer eller mindre i form av forelesninger, ga gjerne ut noen oppgaver og sa takk for meg. Det var begrenset med utenomfaglig dialog og enda mindre relasjonsbygging inne i bildet. Dette mønsteret var mest utpreget i de største gruppene på 15-20 studenter. I de noe mindre gruppene på ± 5 studenter ble det naturlig med mer småprat og et tettere forhold både mellom studentene og meg så vel som studentene imellom.
Etter hvert som jeg ble mer avslappet i lærerollen og tryggere på det faglige har jeg opplevd å komme mer i en positiv dialog med studentene. Nye, store grupper er fortsatt en utfordring og det kan ta litt tid før jeg får etablert en god kontakt. En god positiv aktivitet i så måte er gruppearbeid, gjerne av praktisk art. Det bidrar til mer direkte dialog på to-manns hånd og man blir mer kjent med den enkelte.
Jeg prøver ikke å virke påtrengende på studentene, men ser mine folk an og mener at jeg har relativt gode sosiale antenner. Noen av studentene er rolige og reserverte, noen er utadvendte, noen få er avvisende. Med min litt forsiktige tilnærming er det mulig at de mer rolige studentene, som kanskje egentlig har et like stort behov for oppmerksomhet, kan bli oversett. Med formaliserte studentsamtaler er denne ”problemstillingen” til en viss grad ivaretatt.
Undervisningsstilen min har nok blitt mer personlig med årene, med innlagte anekdoter i forhold til mine erfaringer i yrkeslivet og andre sidespor som for det meste har til hensikt å understreke det faglige innholdet. Dette bidrar også til at studentene kommer mer på banen med egne historier og opplevelser. Ettersom disse studentene har mye samlet praktisk erfaring, prøver jeg å være ydmyk og respekterer deres bidrag til undervisningen. Etter flere år med et utvalg av studenter har jeg tatt til meg mange gode eksempler som jeg selv kan bruke ved senere anledninger. J
Hvor store ambisjoner skal man ha som lærer når det gjelder å bli en betydningsfull, signifikant person for den enkelte elev? Det er tankevekkende at
er det kun 7% av elevene i grunnskolen som mener at læreren har hatt betydning i forhold til deres identitetsdannelse
(Jøsang, F. 2010, 17, juni).
Elevene tror at læreren først og fremst er opptatt av deres faglige prestasjoner, ikke av deres empatiske evner og relasjonskompetanse.
Dette er vel for så vidt et greit utgangspunkt – hvis elevene selv bryr seg om resultatene og samtidig bryr seg om at læreren bryr seg, har vi oppnådd en hel del. Skal man komme dit at elevene strekker seg litt ekstra for å gjøre inntrykk på læreren må man bygge relasjoner.
Det er viktig å være oppmerksom på at relasjonen er asymmetrisk, at man har betydelig makt og kan ha stor innflytelse på elevene, dette er kanskje mest uttalt i grunnskolen. Relasjonene oppstår ikke av seg selv og når de først er skapt må man vedlikeholde dem. Eksempelvis kan man vise interesse for elevenes hobbyer og fritidssysler og bruke det som et samtaleemne man kan komme tilbake til for å opprettholde kontakten og relasjonen. Føler eleven seg urettferdig behandlet av en lærer kan det være svært ødeleggende for relasjonen. Det kan ta lang tid å gjenbygge relasjonen; å gjøre seg fortjent til elevens tillitt igjen. Dersom man hadde en god og åpen relasjon i utgangspunktet var det gjerne mindre sjanse for at en slik situasjon i det hele tatt oppsto.
Nordal viser de ulike sider ved klasseledelse på en illustrativ måte vist i figuren til høyre. (Nordahl, T. 2012, 29. oktober ) Ideelt sett bør man utøve en Autoritativ klasseledelse som er en god ballanse mellom kontroll og varme. Det innebærer at man har en god struktur og klare regler samtidig som man på en overbevisende måte viser at man bryr seg om elevene.
En annen sammenligning som gjerne gjøres mellom ulike lærerroller:
Den tydelige Evne til å etablere klarhet og struktur
Den synlige Maktorientering og egenprofilering
Den autentiske Evne til å bygge relasjoner
En god lærer bør være både tydelig og autentisk. En beskrivelse av sistnevnte er en som ”…setter varige spor og spiller en positiv og betydelig rolle i elevens personlige utvikling og identitetsdannelse”. (Jøsang, F. 2010, 17, juni).
John Hatties studier på New Zeeland i perioden 1976-2007 (Jøsang, F. 2010, 17, juni) viste at den faktor som er viktigst for et barns læringsutbytte er opplevd relasjon mellom elev og lærer, at dette er viktigere enn undervisningsmetoder og at klassestørrelse har liten betydning. Fra min erfaring tenker jeg at det er et indirekte forhold mellom klassestørrelse og elev-lærer relasjon. Jeg synes det er lettere å bli bedre kjent med studentene i en liten gruppe enn i en stor klasse. Derved er det lettere å etablere gode relasjoner noe som igjen vil være positivt for læringen.
Kan man forvente å kunne bli en autentisk lærer for studenter som er tidlig i tjueårene, unge selvstendige voksne som tar videreutdanning ved siden av en god jobb og som gjerne er mer eller mindre etablerte? Jeg tror nok at jeg er kommet litt for sent inn i bildet til å bidra i deres personlige utvikling og identitetsdannelse. På den annen side vil det være mye å hente for læringsmiljøet i klassen å bygge relasjoner på et tidligere stadium, lære seg navnene på alle studentene fra starten av og ikke være redd for å bruke dem, stadig småprate med studentene og stå på for å lære dem bedre å kjenne.
Hvis jeg for min egen del kunne tolke begrepet ”autentisk lærer” mer bokstavlig – at det for meg kunne bety å være en ekte lærer, en lærer som studentene tar på alvor, samtidig som jeg tar dem på alvor. At jeg ved min oppførsel, oppmerksomhet og kroppsspråk viser at jeg bryr meg. Hvis jeg på toppen av det hele kunne få overføre til dem litt av min livs- og yrkeserfaring på en positiv måte i stedet for å fremstå som gammeldags og utdatert – ja da tror jeg at jeg må kunne si meg godt fornøyd.
